Se en demonstrasjon av gravering i denne videoen på YouTube/ Take a look at this movie, showing a demontration of copper engraving:
https://www.youtube.com/watch?v=bCbOrGKiJb4
https://www.youtube.com/watch?v=bCbOrGKiJb4
Kobberstikk - en gammel tradisjon - aktuelle utfordringer
I Europa er kobberstikket og tresnittet de to eldste grafiske teknikkene. De er svært forskjellige, men begge er godt egnet til å lage trykte bilder i flere, tilnærmet like eksemplarer, som jo er et særpreg for grafikk. I kobberstikk er bildet trykket fra en gravert kobberplate. Bildet er som en strektegning. Strekene er avtrykk av fordypninger i platen som graveres i metallet med såkalt stikkel, et redskap me skarp v- formet egg. For å kunne overføre bildet til papir, fylles fordypningene med trykkfarge, og platens overflate pusses ren. Så kan bildet trykkes og ved å gjenta dette flere ganger, får man tilsvarende antall (like) eksemplarer av bildet (et opplag).
Kobberstikket er i alt vesentlighet en strektegning, om enn punkter også forekommer. Valørforskjeller dannes ved hjelp av parallelle og krysskarverte linjer hvor strekens bredde og mellomrom varieres. En tett gravering gir en tilnærmet mørk flatevirkning. Gravering i metallet gjør at strekene får en presis og stram karakter. Den kan fortone seg tørr og skjematisk, men ved riktig bruk fremstå som sirlig, stram og elegant.
Vi vet ikke når, eller hvor eller hvem, som først laget bilde på denne måren, men det må ha vært i Italia eller Tyskland for over 600 år siden. Teknikken er beslektet med gull- og våpensmeders gravørarbeid og ble nok først benyttet til å mangfoldiggjøring av forelegg for ornamenter. Mot slutten av 1400- årene fattet så noen billedkunstnere interesse for teknikken. Tidlige- og lysende- navn i kobberstikkets historie er Martin Schongauer, Albrecht Dürer, Antonio Pollaiuolo og Andrea Mantegna. Av disse er vel Dürer mest kjent, han er også den som har spilt størst rolle som forbilde for samtid og ettertid. Forøvrig beholdt ikke kobberstikket sin popularitet eller sentrale rolle blant kunstnerne i de etterfølgende århundrene. Men teknikken ble i stor utstrekning benyttet for reproduserende grafikk.
Det henger nok sammen med ar kobberstikket har et forholdsvis begrenset spekter av billedmessige muligheter og derfor forandret seg lite gjennom tidene, sammenliknet med endel andre teknikker, so, for eksempel tresnitt. Men det var på et område kobberstikket kom til å får sin renessanse og det var i seddel og frimerke kunsten. Her ble teknikken "gjenoppdaget" da galvaniseringsteknikken ble oppdaget tidlig på 1800. tallet. Siden denne tiden har brorparten av kobberstikkene hatt sitt arbeide innen dette faget.
I moderne grafikk er teknikken forholdsvis sjelden. Men det tradisjonsbundne og stringente kan være en fruktbar utfordring. Det å skape et samtidsuttrykk i et "gammeldags" språk- å gjøre dette aktuelt- det er det noen som faktisk mestrer.
Sidsel Helliesen- Arild Yttri
Arild Yttri, en leken mester - et essay av Dag Kr. Kuløy
Da jeg ble bedt om å skrive en tekst til Arild Yttri bilder, kom jeg til å tenke på den veien han har gått fra sore tresnitt og frem til kobberstikket med sitt intime og nære format. Noen vil kanskje huske hans store tresnitt "Rød stjerne over Khyberpasset" fra debuten på Høstutstillingen i 1986. Den veien han har gått fra dette enorme tresnittet som måtte trykkes ved hjelp av dampveivals og frem til dagens nære, intime bilder, er formidabel - vi må kunne si han har gått fra det røffe til det eksakte.
I Yttri arbeider ser vi en glede over å mestre et håndverk. Vi ser en glede og en fascinasjon over å kunne gjengi detaljer presist, og en nærhet til teknikken og et håndverk som står i kontrast til dagens flyktige grep. Noe man kanskje ikke tenker på når man ser disse bildene, er at bak hvert bilde ligger det en prosess som krever en konsentrasjon og nesten meditativ langsomhet. Hver gjenstand og detaljer i bildene bygges opp av linjer og punkter som sammen er med på å gi den presise gjengivelsen av motivet.
Her møter vi en dialog mellom det eksakt registrerte og det formale. Dett er med på å gi disse bildene en kvalitet som får oss til å spanske opp- fordi vi blir konfrontert med det gjenkjennelige (nesten slik vi kjenner det fra fotografiet) satt opp mot noe som gjør det til noe mer enn ren registrering.
I denne dialogen mellom det gjenkjennelige og det formale bruker han ofte portretter av familiemedlemmer og nære venner- eller referanser til verker fra kunsthistorien som utgangspunkt. Det oppstår da en interessant kobling når han på denne måten setter fortid og nåtid sammen som en visuell dialog, og det private løftes ut i en allmenn sammenheng. Noe av det samme skje når han tar denne koblingen videre og bruker moderne digitale teknikker topp mot eller sammen med gravyren.
På denne måten søker Yttri utfordringen i hvordan han vil bevege seg mot moderne grafikk. Det oppstår en problematisering mellom formale virkemidler og innholdet, som stiller spørsmål om hva et bilde representerer når det skal gjengi virkeligheten. Han søker å gjøre dette i spennet mellom det gjenkjennelige på flere plan og abstrakte elementer som gir bildet en fascinerende klarhet. Dette med å lade billedeuttrykket på en måte som får oss til å lete i motivet. Men vi ser også noe av det som er typisk for Yttri, dette at han blander det lekne og det presist registrerte. Dette synes han å tematisere i portretter, erotiske skildringer eller i studier av gamle mestre.
Helt konkret er mange av motivene som sagt skapt med et utgangspunkt i kunsthistorien og dennes beskrivelse av individet, med detljerikdom som skulle avspeile personens byrd, og det ytre skulle avspeile det indre. Her leger han seg mellom ytre registrering og mer psykologiske skildringer av barns og voksenes sårbarhet. Noe av det som formidler dette er måten Yttri arbeider med blikket på sine portretter. Hvordan vårt blikk møter portrettets blikk som en port inn i bildets detaljer. Stengt blikk setter fokus på ytre detaljer. Et åpent blikk åpner for mer psykologiske tolkninger av individet, og åpner for eller vise noe overskridende eller uuttalt gjenkjennelig.
Arild Yttri har sin bakgrunn som grafiker og gravør gjennom sitt arbeide i Norges Bank, der han har arbeidet med å utføre frimerker og pengesedler. Det er her han har lært og utviklet presisjonen i sitt håndverk til en slik mesterlig nivå. Han besitter en teknikk få behersker bedre eller i det hele tatt i dagens Norge. Yttri representerer et håndverk og en tradisjon som strekker seg tilbake til 1400-tallets Dürer, via Robert Nanteuil og det franske hoff, til en mer moderne kunstner som Franco Leidi. Jeg tror flere med meg vil glede seg til å se bildene til Yttri her på nettsidene- det gir en sjelden anledning til å studere en mester.
Dag Kristian Kuløy
Da jeg ble bedt om å skrive en tekst til Arild Yttri bilder, kom jeg til å tenke på den veien han har gått fra sore tresnitt og frem til kobberstikket med sitt intime og nære format. Noen vil kanskje huske hans store tresnitt "Rød stjerne over Khyberpasset" fra debuten på Høstutstillingen i 1986. Den veien han har gått fra dette enorme tresnittet som måtte trykkes ved hjelp av dampveivals og frem til dagens nære, intime bilder, er formidabel - vi må kunne si han har gått fra det røffe til det eksakte.
I Yttri arbeider ser vi en glede over å mestre et håndverk. Vi ser en glede og en fascinasjon over å kunne gjengi detaljer presist, og en nærhet til teknikken og et håndverk som står i kontrast til dagens flyktige grep. Noe man kanskje ikke tenker på når man ser disse bildene, er at bak hvert bilde ligger det en prosess som krever en konsentrasjon og nesten meditativ langsomhet. Hver gjenstand og detaljer i bildene bygges opp av linjer og punkter som sammen er med på å gi den presise gjengivelsen av motivet.
Her møter vi en dialog mellom det eksakt registrerte og det formale. Dett er med på å gi disse bildene en kvalitet som får oss til å spanske opp- fordi vi blir konfrontert med det gjenkjennelige (nesten slik vi kjenner det fra fotografiet) satt opp mot noe som gjør det til noe mer enn ren registrering.
I denne dialogen mellom det gjenkjennelige og det formale bruker han ofte portretter av familiemedlemmer og nære venner- eller referanser til verker fra kunsthistorien som utgangspunkt. Det oppstår da en interessant kobling når han på denne måten setter fortid og nåtid sammen som en visuell dialog, og det private løftes ut i en allmenn sammenheng. Noe av det samme skje når han tar denne koblingen videre og bruker moderne digitale teknikker topp mot eller sammen med gravyren.
På denne måten søker Yttri utfordringen i hvordan han vil bevege seg mot moderne grafikk. Det oppstår en problematisering mellom formale virkemidler og innholdet, som stiller spørsmål om hva et bilde representerer når det skal gjengi virkeligheten. Han søker å gjøre dette i spennet mellom det gjenkjennelige på flere plan og abstrakte elementer som gir bildet en fascinerende klarhet. Dette med å lade billedeuttrykket på en måte som får oss til å lete i motivet. Men vi ser også noe av det som er typisk for Yttri, dette at han blander det lekne og det presist registrerte. Dette synes han å tematisere i portretter, erotiske skildringer eller i studier av gamle mestre.
Helt konkret er mange av motivene som sagt skapt med et utgangspunkt i kunsthistorien og dennes beskrivelse av individet, med detljerikdom som skulle avspeile personens byrd, og det ytre skulle avspeile det indre. Her leger han seg mellom ytre registrering og mer psykologiske skildringer av barns og voksenes sårbarhet. Noe av det som formidler dette er måten Yttri arbeider med blikket på sine portretter. Hvordan vårt blikk møter portrettets blikk som en port inn i bildets detaljer. Stengt blikk setter fokus på ytre detaljer. Et åpent blikk åpner for mer psykologiske tolkninger av individet, og åpner for eller vise noe overskridende eller uuttalt gjenkjennelig.
Arild Yttri har sin bakgrunn som grafiker og gravør gjennom sitt arbeide i Norges Bank, der han har arbeidet med å utføre frimerker og pengesedler. Det er her han har lært og utviklet presisjonen i sitt håndverk til en slik mesterlig nivå. Han besitter en teknikk få behersker bedre eller i det hele tatt i dagens Norge. Yttri representerer et håndverk og en tradisjon som strekker seg tilbake til 1400-tallets Dürer, via Robert Nanteuil og det franske hoff, til en mer moderne kunstner som Franco Leidi. Jeg tror flere med meg vil glede seg til å se bildene til Yttri her på nettsidene- det gir en sjelden anledning til å studere en mester.
Dag Kristian Kuløy